Jeg h
Om d
Hva -vet- du egentlig?!
Etter ett års pause fra blogging og offentlige forum konstaterer jeg ovenfor meg selv at lite forandrer seg blandt menneskene her inne og i verden forøvrig. Hver eneste dag er det samme leksa: Innlegg etter innlegg av varierende kollektiv interesse hvor forfatterne, i god Se & Hør stil, bruker populistiske overskrifter for å trekke lesere, og hvor selvhøytideligheten øker proposjonalt med sidevisningene. Logikk, retorikk og empiri blir underlagt personlig overbevisning, synsing og “sunn fornuft” i mange dabattanters svært så primitive bevisførsel. Påstander fremlegges med utvilsom sannhet; påståeligheten er stor, men treffsikkerheten liten. Og midt oppe i alle diskusjonene om hvem-og-hva-enn, stiller jeg det enkle spørsmålet; hva -vet- du egentlig?
Folk er ikke snauere på VGB, og i verden forøvrig, enn at de krever monopol på sannheten. Alt vet de, sannheten om universet selv, meningen med livet, og dødens konsekvens. Selv ikke måten andre, frie mennesker, lever sine liv og gjør sine valg ligger utenfor deres juristiksjon. Arrogansen er ofte grenseløs.
Hvem er vi, spør jeg, til å konstatere noe som helst om ting vi hverken vet, eller kanskje noen gang kommer til å få vite noen ting om? Langt mindre hevde enerett til løsningen på livets og universets store (og små) spørsmål? Sett at slike løsninger i det hele tatt eksisterer! Hvor er ydmykheten?
Når folk skriver et alvorlig ment innlegg, kommenterer andres alvorlige innlegg, eller forøvrig fører en alvorlig diskusjon, syns jeg det beste for alle parter er at debattantene på forhånd tenker gjennom følgende ting: Har jeg nok innsikt eller kompetanse på dette området til at jeg kan komme med et verdifult bidrag til debatten? Er mine meninger nyanserte og veloverveide, har jeg tenkt nøye gjennom dette? Har jeg forsøkt å se saken fra en annen vinkel? Er kildene mine pålitelige? Hvis dette var min blogg, ville jeg sette pris på denne typen argumentasjon? Lar jeg følelsene ta overhånd?
En eneste ting er sikkert: Det er forsvinnende lite vi faktisk -vet-!
Evolusjonen av Moderne Fysikk og Kvantefysikkens Realismeproblem
Vår verdensoppfatning er under stadig forandring. Mye av det menneskeheten hundre år tilbake i tid aksepterte som oppleste og vedtatte sannheter virker for dagens mennesker som totalt absurde og latterlige.
Tid og rom er et godt eksempel. Før Einstein revolusjonerte fysikken (og verden generelt) med sin generelle relativitetsteori, var absolutt tid og rom en selvfølge for alle mennesker. Tiden gikk fra A–>B i et bestemt tempo, slik hadde den alltid gått, og slik kom den altid til å gå. Alt rom var absolutt, og alt som bevegde seg i universet bevegde seg i forhold til dette absolutte rommet, som alltid var statisk.
Einstein knuste denne verdensoppfatningen ved å vise at tid og rom i realiteten ikke kan skilles fra hverandre, men må oppfattes som en firedimensjonal enhet; tidrommet. Dette tidrommet er ikke statisk, men meget manipulativt under påvirkning av masse. Einstein brukte dette som en basis for å forklare bla. gravitasjon.
Som en lignelse på hvordan dette åpenbarer seg i realiteten kan man bruke et eksempel med en bowlingkule på en madrass sammen med flere små klinkekuler. Bowlingkulen vil lage en krumming i madrassen og klinkekulene vil dernest rulle ned i hullet. Det samme skjer i tidrommet, bare i fire dimensjoner i stedet for to. Massen bøyer altså tidrommet, og tidsrommets påfølgende krumming bestemmer massens bevegelse. De påvirker hverandre, mens det relative forholdet mellom dem holdes konstant. Derav navnet; den generelle relativitetsteorien.
På denne tiden, rundt 1920, da relativitetsteorien begynnte å vinne allmen aksept hersket en holdning blandt verdens fysikere om at en ultimat teori som skulle binde alle teorier sammen var rett rundt hjørnet. Universet virket bundet av Newtons determinisme, og så ut til å være bestemt av et strengt regime av “årsak–>effekt”. Newton mente selv at hvis man viste alle universets lover, samt startposisjonene til alle universets partikler, kunne man beregne alle fremtidige hendelser i universets historie.
Samtidig ble store begreper som akselerasjon og ravitasjon, tid og rom, forenet under samme teorier. Kort sagt, fysikkens store mangfold ble samlet under færre, enklere teorier. Verden ble enklere å beskrive fra dag til dag, og snart ville alle verdens teorier samles under en og samme teori.
Men derfra og utover skjedde det eksakt motsatte. Einstein måtte gang etter gang gi tapt i sine forsøk på å finne en samlet feltteori, stadig flere partikler og fysiske krefter ble oppdaget, og i København satte Niels Bohr og hans disipler Einsteins deterministiske verdensbilde i en særdeles vanskelig pososjon med utviklingen av Københavntolkningene av det nye feltet; kvantefysikk.
Kvantefysikk er for de fleste vanskelig å forene med deres egen oppfating av realiteten. Kvantefysikken viser at det ikke er mulig å vite eksakt både posisjonen og farten til subatomære partikler på samme tid (usikkerhetsprinsippet), de kan bare beskrives ved sannsynligheter, gjennom såkalte bølgefunksjoner. Dette innebærer en del sære konsekvenser for dens beskrivelse av virkeligheten:
Blandt annet innebærer det at alle partikler ikke kan sies å eksistere i realiteten før de observeres. Dette høres søkt ut, men år etter år, helt siden 1920 tallet har alle eksperimentelle observasjoner fortsatt og støtte denne konsekvensen. Altså ingen partikler eksisterer i realiteten før de observeres, de eksisterer bare som sannsynligheter. Einstein nektet å akseptere denne holdningen om at universet var basert på sannsynligheter og uttalte at “Gud spiller ikke terninger med universet”.
Denne oppfatningen om at partikler bare eksisterer som sannsynligheter før de observeres har som sagt skapt en god del absurde følger for oppfatningen vår av virkeligheten. Her er Schrödingers Katt kanskje kroneksemplet på dens absurde følger på makronivå:
Kvantefysikken sier at et radioaktivt atom A, som har en hvis sannsynlighet for å desintegrere til stoff B, i et visst tidsrom T, eksisterer som en blanding av disse to tilstandene A og B, helt til man observerer det og slår fast om det har desintegrert eller ikke. Men for oss mennesker er dette vanskelig å forestille oss siden vi “vet” at atomet ikke kan være begge i tilstande samtidig (selv om alt tyder på at det faktisk er sånn). Erwin Schrödinger konstruerte sitt tankeeksperiment på basis av denne merkelige konsekvensen.
Sett at man plasserer en katt inne i en forseglet boks av stål. Inne i denne boksen finnes også ett eneste radioaktivt atom som i løpet av en time har akkurat 50% sjangse for å desintegrere. Inne i bosken finnes også en geigerteller som vil registrere hvis dette atomet desintegrerer og dernest sende et signal til en mekanisme som utsøser en dødelig gass som vil drepe katten. Alt dette hvis atomet desintegrerer. I følge kvantefysikken vil det radioaktive atomet som sagt eksistere som en blanding av uforandret atom A, og desintegrert atom B, helt til noen åpner boksen og finner ut om katten lever eller ikke. Dette innebærer at før noen åpner boksen vil katten eksistere som en blanding mellom død og levende, den er altså både levende og død på samme tid.
Dette virker jo absurd for oss mennesker siden ingenting kan være både levende og dødt på samme tid. Men kvantefysikkens sannsynlighetsregime regjerer fortsatt fysikken i høyeste grad, og viser få tegn til å abdisere med det første.
Den mest interessante konsekvensen av kvantefysikk, ihvertfall for meg, er derimot av filosofisk art. Kvantefysikken impliserer at det ikke eksisterer noen realitet uavhengig av våre obsevasjoner, hvis en partikkel ikke er observert, eksisterer den ikke i realiteten. Einstein var fundamentalt uenig, og hevdet til sin død at usikkerhetsprinsippet i kvantefysikken bare var en obsevasjonsbegrensning. Han mente partiklene eksisterte uavhengig av om vi kunne vite hvor de befant seg og hvor fort de bevegde seg. Altså, selv om vi ikke kunne med sikkerhet måle deres fart og posisjon samtidig, -var- de uansett der, og bevegde seg rundt i rommet. kvantefysikken benekter dette.
Hva tror du? Eksisterer det en virkelighet uavhengig av våre observasjoner?
Bevissthet, del 4. Er alle handlinger ubevisste?
Jeg hopper litt i mine egne kapitler her, jeg ser nå at dette innlegget nok ville passe bedre som nummer fire i serien (derav tittelen), men nå var jeg så godt i gang
Homo sapiens sapiens betyr som kjent; mennesket som vet at han vet.
Vi vet altså at vi er bevisste, og definerer ofte bevissthet ut i fra det å vite at man eksisterer. I mitt forrige innlegg prøvde jeg å provosere frem en refleksjon over vår egen bevissthet ved å vise at det er umulig å bevise den ovnfor andre.
Men er handlingene våre bevisste? 99,9% av alle mennesker vil nok intuitivt svare ja, de vil hevde at de har makt over sine handlinger. Men dette viser seg å ikke nødvendigvis være tilfellet. Mange ledende forskere, som Daniel Wegner, mener hele vårt konsept om et “selv” er en illusjon skapt av hjernen vår for å dekke over livets deterministiske natur. De mener bevisstheten er en illusjon skapt av hjernen for å tilskrive oss selv forfatterskapet bak handlinger vi egentlig ikke kontrollerer. Videre hevder de at bevisst fri vilje er en illusjon skapt av hjernen for å gi mening til handlingssekvensene vi gjennomgår i våken tilstand. Flere klassiske eksperimenter har vist seg å støtte denne hypotesen.
Mest kjent av disse er nok Wegners eget eksperiment, forkledd som en selvskapslek. I dette eksperimentet ble det brukt to forsøkspersoner, en stol, et stort speil og en båndopptaker. Den ene forsøkspersonen ble plassert på en stol foran speilet med armene hengende rett ned, mens den andre satt på kne rett bak med sine armer under armhulene til den fremste forsøkspersonen. Personen bak ble instruert om at han skulle, på båndopptakerens ordre (som begge kunne høre) bruke sine armer som om de var armene til personen foran. Ordrene var enkle, f.eks vink, klø på kinnet ta på nesen etc. Resultatet ble at når båndopptakeren satte i gang med sine ordre begynnte personen i front å tro at han faktisk kontrollerte armene til personen bak som sine egne!
Et av de andre rapportene som støtter denne hypotesen er Pinku og Tzelgovs “Consciousness of the self (COS) and explicit knowledge”. Der bruker de dagligdagse hendelser som basis for sine synspunkter. Hvis du legger hånden din på en varm plate, vil du ganske så umiddelbart trekke den vekk derfra. Hvis noen dernest spør deg om hvorfor du gjorde dette vil svaret som oftest bli “platen var varm og jeg brente meg, det gjorde vondt så derfor trakk jeg den bort”. Men dette er ikke tilfellet. Tiden det tar fra du legger hånden på platen til du har trekt den bort er -mye- kortere enn den tiden det tar deg å i det hele tatt registrere at platen er varm, for ikke å snakke om den tiden det tar å bestemme seg for, og dernest utføre en “kontrollert” tilbakketrekning av hånden. Faktisk når aldri nervesignalene fra hånden din hjernen før etter hånden allerede er av platen, de går rett til ryggmargen og returnerer til musklene i hånden før hjernen er oppmerksom på hva som foregår. Men likevel konstruerer hjernen en forklaring om at vi trakk hånden vekk fordi platen var vond å ta på.
Et annet klassisk eksperiment av Lnager og Roth fra 1975 viste enda et tydelig tilfelle hvor hjernen tilskriver seg selv kontroll over begivenheter den umulig kan kontrollere. Her var oppsettet ganske enkelt; forsøkspersonene skulle gjette utfallene av flere sekvenser betående av tretti myntkast, og dernest kommentere resultatene sine. Men uten at forsøkspersonene viste det var myntkastene rigget, dermed fikk forsøkspersonene, i stedet for et tilfeldig resultat, en av mange serier “ferdiglagde serier” som enten besto av resultater som var urealistisk lik forsøkspersonens gjettning og noen realistisk fordelte sekvenser. Eller resultater som var urealistisk ulik de gjettede utfallene, pluss sone realistisk fordelte sekvenser. Ikke overraskende viste det seg at hver gang forsøkspersonene gjettet utfallene korrekt i usannsynlig høy grad, grunnet de resultatene i egne ferdigheter. Mens når gjettningen gikk dårlig var årsaken uflaks.
Spørsmålet vi da er etterlatt med blir da enkelt; Er alle menneskelige handlinger ubevisste, men dekket til av vår egen hjerne for å skule vår mangel på reell fri vilje og for å gi mening til et passivt ukontrollerbart liv?
Bevisthet, del 1. Hva -er- bevissthet?
Jeg tenker, altså er jeg.
Min egen bevissthet er utvilsom. Men ingenting i verden kan få meg til å tro at du også er bevisst. Det finnes ingen objektiv test som kan skille dine svar fra en kløktig robots svar i en test for å redegjøre for deres eventuelle bevissthet. Det er ikke mulig å bevise ovenfor noen andre at du er bevisst.
Så hva -er- så denne bevisstheten? Denne følelsen det gir meg å ha en bevisst prosess foregående inni hodet mitt. For jeg nekter å tro at du også har den.
Du mener altså at du er bevisst? Bevis det!
Consciousness and its Role in the Illusion of Free Will
Av Chriben
The concept of consciousness, or more specifically, its origin, different levels, function and vital repercussions is currently undergoing a massive scrutiny. As previous misconceptions about the mind are shattered like concrete along the path of a jackhammer, new questions arise. As Steven Pinker so accurately states: “questions once confined to theological speculations and late-night dorm-room bull sessions are now at the forefront of cognitive neuroscience” (Pinker 2007).
However; just like all other previously tried, and more often than not, discarded tools for explaining life; science, our new hailed savior has still to provide a serious and scientifically proven solution to the problem of human consciousness. Now one might ponder the self-defying irony of a physical solution-oriented problem-solving movement proving its own ideas on its own premises, but as newer science discovers; the more we get to know, the less we understand, literally.
What remains then is not one problem about consciousness, but two. Dubbed the Easy Problem and the Hard Problem by philosopher David Chalmers (Pinker 2007), the Hard Problem in particular is causing a separation of acceptance between neuroscientists. And the branding of the Easy Problem as easy is an inside joke: it can be regarded as easy in the same way as controlling nuclear fusion or making flying cars is easy. That is, given enough money and brainpower, these problems can probably be solved within a time scale of a one-figured number of decades, since scientists already know what to look for.
The Easy Problem is not as complicated as one could fear, and is even generally well known, though maybe not well thought through, throughout the educated population: It is the famous Freudian problem of the difference between conscious and unconscious processes in the human mind. Just like the difference between heart beat (fully unconscious), breathing (mostly unconscious) and physical movement (almost completely conscious). Somehow, all the circuits responsible for vital body functions are cut of from those circuits governing your conscious self. The body does apparently not trust the conscious mind with vital responsibilities (Pinker 2007).
Then we’re left with the Hard Problem. It is when confronted with this problem the body of researchers and philosophers split in regards of their opinions of the matter. The Hard problem is trying to explain, “why it feels like something to have a conscious process going on in one’s head” (Pinker 2007). No one can explain why there is a first-person, completely subjective experience to being alive. Therefore; to solve the Hard Problem, one must explain how subjective experience arises from neural computation. This posts a serious problem since, quite frankly, no one even knows what a solution might look like, or if it really is a genuine scientific problem at all!
Like mentioned; not everyone agrees to the fact that the Hard Problem is a problem at all. Many philosophers, among them Daniel Dennett, argues that it does not even exist. He argues that individual consciousness can never be proved by science since it can only be observed through introspection. Thus, since we can only observe other minds from the outside, there can never be an objective test that could distinguish a conscious person from a clever robot programmed to give human-like responses to any questions (Dennett 2007). To make matters even more complicated, some scientists argue that we do not even have any consciousness, that it is an illusion created by the brain as an evolutionary mechanism to keep our advanced brains content. Hence we encounter the age-old question of “whether rational agents imagine or actually really do exercise control over their own actions and decisions” (Free Will 2007). This question has been periodically prominent among philosophers since the time of the ancient Greeks. What then is the nature of our consciousness, and our power to manipulate our environment?
There are three basic philosophical positions on the problem of free will; Compatibilism, Incompatibilism, and Hard Determinism. The Internet Encyclopedia of Philosophy defines the different positions like this; “Compatibilism is the view that the existence of free will and the truth of determinism are compatible with each other. Incompatibilism is the view that there is no way to reconcile a belief in a deterministic universe with a belief in free will. Hard determinism is the version of Incompatibilism that accepts the truth of determinism and rejects the idea that humans have any free will” (Free Will 2007). Of these three positions, the one with the biggest scientific base, by far, is the Hard deterministic position. After all, humans too are made up by the same particles as the rest of the universe and should therefore be subjected to the same laws of nature.
The discussion might seem infinite, and arguments are often confusing as the human biological computer-power is strained to its very edge. Additionally, influential people often deliberately use their credibility and insight to manipulate others into adopting their own premises for life itself, all justified by satisfactory self-reassurance. But in the end there is one argument should stand out as clear evidence to the human consciousness and its existence regardless of outside opinions: our own subjective experience. But as modern research shows: even this bastion of human hope in the argument over free will is a self-deceiving lie conjured up by our own brains.
The history of human consciousness is older than any form of actively recorded history. This makes perfect sense since active recording of events in slowly deteriorating material requires technology beyond the capacity of the ordinary human brain. The first tool biologically devised for such recording was communication. Most humans often confuse the word communication with language, this is a fatal error since, by definition, language is defined as a verbal, or written verbal, form communication. This inaccurate understanding leads us to assume that all effective means of communication must be confined to the two sensory dimensions of sound and sight. But as we think we know; reality is definitely not two-dimensional. As Wiley Wiggins so strikingly states in his movie Waking Life, from 2002; “The point where it gets really interesting is when we start using the same system used for description of physical objects to describe, and later analyze, abstract and subjective feelings.”Science has also proven itself as a far more effective tool for description of our universe than previous methods, such as religion. Its results are precise, and predictions reliable. In addition, our languages have also proven their value as relatively easy and reliable means of effective communication, and armed with these two weapons of scrutiny and curiosity we dig deep into every single question nature can provide us with, and so far, our knowledge is progressing a lot further than ever before. Through our scientific description of the universe we have achieved unprecedented results as far as predicting the future is concerned. We have developed a wide array of physical laws of which all the actions of the particles and forces in our universe can be described. And since us humans are made up of the exact same particles and subjected to the exact same forces as the rest of the universe, there is no reason to believe that the same deterministic rules does not apply to the physical, chemical, and electrical reactions that goes on in our body and brain. The problem consists in mapping out and understanding all of the reactions and interactions our mortal bodies go through from we are born to the day we die.
We already know a great deal about the human brain, the seat of our consciousness, but there are still giant blank spots in our understanding of its functions. The brain is made up of roughly 100 billion neurons; these tiny cells are tiny electrical generators responsible of receiving, processing, and relaying information to other parts of the brain and body. Each neuron has a cell body; soma, electrical receptors; dendrites, and a branching electrical transmitter; the axon. One neuron can have over one thousand connections to other neurons, both from its dendrites and axons. Our brain operates with a binary system of information transfer; either the neuron fire, or it does not, and when it fires, the pulse is always of the same magnitude. The pulse can be used to induce one of two different responses in the receptor cell; either it increases the receptor cells chance of firing, or it decreases it. This response is dependent of the way the cells are wired together (Weiten 2005). The brain is also divided in to distinct regions, all of which have their own responsibility in processing and interpreting information. Vision is processed in the back of the brain, in an area called the occipital lobe; hearing is processed in the auditory cortex; and touch in the Somatosensory Cortex. Interestingly; all sensory inputs except smell are routed through the Thalamus, a primary relay station located in the middle of the brain, before being sent to their designated areas of processing (Weiten 2005).
The definition of consciousness has also been under great discussion during the last fifty years, but currently, researchers have more or less agreed upon the definition of consciousness as: “the awareness of internal and external stimuli.” More specifically this means our awareness of external events, our awareness of our internal sensations, our awareness of our self as the unique being having these experiences, and the awareness of our thoughts about these experiences (Weiten 2005). But what this whole definition ultimately boils down to is the fact that consciousness is the activity of our brain (Pinker 2007). Also, the contents of our consciousness are constantly changing; this is often described as “a stream of consciousness”.
In her report Being a self: Considerations from functional imaging, published in the journal Consciousness and cognition in 2005, Debra A. Gusnard argues that “Having a self is associated with important advantages for an organism. These advantages have been suggested to include mechanisms supporting elaborate capacities for planning, decision-making, and behavioral control.” This basically means that the evolutionary consequence of consciousness is a free will to choose ones own actions to manipulate future events to ones own advantage.
However, other scientists, like Daniel Wegner, argue that consciousness is an illusion created by the brain to attribute ourselves the authorship of actions of which we really have no control. He states that conscious free will is an illusion created by the brain to make sense of the sequence of actions our body goes through during our waking states (Wegner 2004). This illusion of control has been found and reported in numerous experiments, of which the most famous probably is Wegner’s party game experiment. In this experiment, one of the subjects was placed on a chair with a large mirror in front of them, then another subject was seated behind them and instructed to place his arms under the other subjects armpits, thereby acting as the first subjects arms. When both the two subjects heard a pre-recorded set of instructions telling the subject in the back where to move his arms (touch nose with left arm, wave right arm, etc.) the subject sitting in the front chair actually thought he was controlling the other persons arms!
More research supports these findings. In their report Consciousness of the self (COS) and explicit knowledge, Guy Pinku and Joseph Tzelgov argue that “when one acts automatically, COS is totally embedded within the representation of the environment.” This is basically a description of what the mind experiences during automatic and involuntary behaviors. A good example of such situations are instinctive actions; if a person puts his hand on a hot surface, the nervous system will react a lot faster than the conscious mind, almost instantly pulling the hand away from the heat. Nevertheless, when the mind catches up with the situation, the person will always attribute the action to its own free will. “I pulled my hand away because the stove was hot”, but the real case is that the body reacts way before the mind, and the conscious mind is not even involved in any stage of the physical process.Another classic experiment by Langer and Roth (1975) clearly highlighted further examples of how humans think they control situations over which they have absolutely no influence. In their experiment the subjects were faced with the daunting task of predicting the outcome of 30 coins being flipped, always calling the outcome in mid-air. The subjects were also given a bogus story about what the experiment was trying to determine, and they never actually saw the outcome of the flip, the results were given to them by one of the researchers. Not surprisingly, whenever a subject thought he was able to predict the outcomes at a higher than chance ratio, he always attributed this results to his own skills. Now of course there is no such thing as skills when as far as predicting the outcome of tossed coins. This again supports the notion that humans attribute events over which they have no real control to their own free will, even in situations where it is completely clear that this cannot be the case.
The idea of no free will seems extremely farfetched for most people, and is often ridiculed publicly. It would also seem like one of the easiest theories to disprove for people who are ignorant of its depth and mechanics. One would think all that has to be done to disprove it is to state intent of executing a specific action ahead of time, and then successfully implement ones intentions. But this belief represents a giant over-simplification and misunderstanding of the nature of the theory. As the theory describes; the only reason why someone would try to disprove the theory is due to ones own desire to believe in human free will, which again is a direct result of the programming of ones brain, so ones actions are therefore a direct result of being confronted with the theory. The actions taken to disprove it are in turn already predetermined by the processing of the inputs received by the brain of the person arguing against free will. Without being confronted with the theory, the person would never have implemented the actions to disprove it in the first place.
Vast amounts of research supports the hard deterministic position of free will, meaning that everything that will ever happen in the universe is already predetermined from the set conditions at the beginning of time. And although there can be no doubt that humans are indeed conscious, we do at least know that we are something, all evidence points to the fact that we are only powerless spectators fooled into believing that we can willingly manipulate our surroundings. The problem of with this theory is that most people will not easily give up their belief in their own personal freedom of actions. Accepting the fact that we might be mindless robots controlled by external stimuli contradicts with almost everything we usually contribute to the meaning of being human. But accepting the fact that free will is an illusion does not necessarily conflict with a meaningful and optimistic approach to life itself. David Hume made an extremely good point when he argued that while it might be possible that one does not freely arrive at one’s set of desires and beliefs, the only interpretation of freedom relates to ones ability to translate those beliefs and desires into voluntary action.
Works Cited
Dennett, Daniel. “A Clever Robot.” Time January 2007: 64.
Pinker, Steven. “The Mystery of Consciousness.” Time January 2007: 60-83.
Langler, Ellen, J., Jane Roth. (1975). “Heads I Win, Tails It’s Chance: The Illusion of Control as a Function of the Sequence of Outcomes in a Purely Chance Task.” Journal of Personality and Social Psychology. 1975. 6. ProQuest Database. John Howard Library. 24 April 2007 Gusnard, Debra A. “Being a self: Considerations from functional imaging.” Consciousness and Cognition. Dec. 2005. 14. ProQuest Database. John Howard Library. 21 April 2007 Pinku, Guy, Joseph Tzelgov. “Consciousness of the self (COS) and explicit knowledge.” Consciousness and Cognition. Dec. 2006. 15. ProQuest Database. John Howard Library. 21 April 2007 Wegner, Daniel M. “Precis of The illusion of conscious will.” Behavioral and Brain Sciences. Oct. 2004: 27. ProQuest Database. John Howard Library. 21 April 2007 “Free Will.” The Internet Encyclopedia of Philosophy Web Site. 2007. 21 April. 2007 Linklater, Richard, dir. Waking Life. Perf. Ethan Hawke, Wiley Wiggins, Kim Krizan. Fox Searchlight Pictures, 2002. DVD. 20th Century Fox Home Entertainment, 2002.
Kjapt spørsmål.
Noen her som har peiling på meteorologi? Jeg sitter her og ser på skyene som glir forbi, og har glidd forbi på samme måte i timesvis nå. Hvorfor er det nederste laget med skyer flate under? Og hvorfor starter de alle i eksakt samme høyde? Og hva med neste lag, hvorfor ser disse ut som en tilfeldig dott bomull i stedet for å være flate under?
Norges latterlige og ignorante rusmiddelpolitikk.
Det holder nå, jeg er ute av stand til å sitte på sidelinjen lengre. Jeg kan ikke se på at utallige unge menneskers liv ruineres på grunn av en rusmiddelpolitikk basert på idioti, uvitenhet og løgn. Ja jeg sa det; uvitenhet og løgn! Forøvrig en særdeles stygg kombinasjon.
Dette kan bli sterk kost for mange, mennesker liker ikke å få sine oppfatninger knust, så krass kritikk forventes, og kreves! Men noen må si det. Dette kan ikke fortsette lengre, det er menneskers fremtid som står på spill.
Jeg er på forhånd fullstendig klar over at som en konsekvens av mine yttringer her vil følgende responser formuleres av de som kommer til å kritisere meg:
-Min faglige bakgrunn vil settes under tvil.
-Min moralske bakgrunn vil settes under tvil.
-Min generelle kunnskap om verden vil settes under tvil.
-Min intelligens vil settes under tvil.
-Min frittalenhet vil begrunnes med hjernevasking siden mine synspunkt helt klart strider med den allmenne oppfatning. Noen må ha lurt meg til å mene det jeg mener.
Dette har jeg ingen problemer med, jeg synes folk må få mene hva de vil.
Denne debatten må fremmes, og jeg vet at det kan bli stygt. Sterke følelser er involvert, og mange vil komme med grusomme historier fra egne og andres liv som de vil fremme som valide bevis for rusmidlers farlighet. Disse historiene må selvsagt ignoreres i likhet med alle enkelthistorier som støtter rusmidlenes ufarlighet. Debatten må bare inneholde empiriske bevis og ekte vitenskap, enkelthistorier kan folk holde for seg selv, de her ingenting i en reell debatt å gjøre!
For å begynne vil jeg påpeke hva mine synspunkter om lovgivning er.
-For at en lov skal kunne oppnå respekt blant de menneskene den er satt til å regulere må den være basert på troverdige og reelle fakta.
-Den må i tillegg gjenspeile rettferdighet, og være konsekvent ovenfor lignende temaer.
Her er problemene med rusmiddelpolitikken i Norge:
For det første er den bunnet i et syn som tilsier at alle narkotiske stoffer er fundamentalt farlige. Dette er komplett tøv, og gjenspeiler en uvitenhet blant norske politikere som er fullstendig rystende!
For det andre virker den regelrett mot sin hensikt, og i stedet for å føre til mindre misbruk, fører den til mer.
For det tredje sørger den hvert år for at utallige flotte og ufarlige mennesker i dette landet får et kriminelt rulleblad de overhodet ikke fortjener, og derved ødelegger hele deres fremtid.
For det fjerde fører den til utallige dødsfall som følge av skittent, og i mange tilfeller hjemmelaget stoff. Disse dødsfallene kunne enkelt vært unngått om kompetente legemiddelfirmaer hadde hatt ansvaret for all produksjon av rusmidler.
For det femte fremmer det en kultur av hjernevasking og overformynderi vi i et fritt samfunn ikke kan godta! Det at politikerene mener de vet så mye bedre enn den gjennomsnittlige Nordmann hva som er i hans beste interesse er et hån mot vanlige folks intelligens, og gjenspeiler en uvitenhet og arroganse som er kvalmende.
Sist men ikke minst representerer den en selvmotsigelse som tømmer den for sin siste lille flik av troverdighet. Man kan ikke ta selvotsigende lover seriøst. Det hele blir rett og slett for dumt, det er pisspreik!
Av hensyn til plass vil jeg ikke gå dypt inn på alle disse områdene, men heller konsentrere meg om enkelte aspekter av gangen.
Så til de harde fakta.
I mars i år fullførte en gruppe uavhengige britiske forskere en rapport bestilt av det britiske parlamentet der de ble bedt om å rangere de mest utbredte rusmidlene etter skadevirkninger. Rapporten har slått ned som en bombe blant etablerte "sannheter" om rusmidler. Linken til den norske artiklen om saken på forskning.no ligger nederst på siden sammen med andre gode linker, men jeg legger likevel frem et kort sammendrag her. Rangeringen er framsatt på grunnlag av fysisk skade, avhengighet og sosial skade med de verste stoffene fra topp til bunn (jeg inkluderer bare de allment kjente stoffene).
1. Heroin
2. Kokain
3. Barbiturater
4. Gatemetadon
5. Alkohol (Etanol)
8. Amfetamin
9. Tobakk
11. Cannabis
12. Løsemidler
14. LSD
17. GHB
18. MDMA (Ecstasy)
Det bør også for ordens skyld nevnes at forskerne mente at cannabis kan ha havnet unaturlig langt opp på listen siden det ofte administreres i kombinasjon med tobakk.
Det at flere mennesker ikke er klar over dette skyldes at vi er blitt løyet for gjennom hele vårt utdannede liv. Mennesker, som helt seriøst etter å objektivt ha studert emnet, mener at f.eks MDMA og THC er skadelige rusmidler i forhold til hva vi daglig putter i oss av mat, medisiner og andre rusmidler kan jo ikke være riktig bevarte. Det er sjokkerende.
Spørsmålet blir jo da selvforklarende: Hvorfor i all videste sinnsyke verden er ecstasy, lsd og cannabis forbudt etter loven, mens en hver Norsk borger over atten år kan drikke seg fullstendig kanon etter eget velbefinnende?! Dette henger jo overhodet ikke på greip!
Og til dere som måtte tro at dette er nye resultater som til nå har vert ukjent for vitenskapen så er det ikke tilfellet. Problemet er at rapporter som denne i forferdelig høy grad har blitt uglesett og refusert av myndighetene i mange mange år. Resultatene er blitt neglisjert og nye fabrikert, løgn og spill på frykt har vert vanlige virkemidler. Våre egne regjeringer har dog ikke vert blandt de verste, de har bare dultet etter amerikanerne og rett og slett ikke vist bedre. Men nå -vet- vi bedre og ting må endres. Vi kan ikke ha en rusmiddelpolitikk der de verste rusmidlene er lovlig bare fordi misbruken av dem er rotet i "kultur", vi må da for pokker ha litt bedre vurderingsevne enn som så!
Enten må alkohol forbys, noe som har vert forsøkt tidligere uten nevneverdig suksess, eller så må alle rusmidler som er mindre skadelige enn alkohol også legaliseres og underlegges statlig kvalitetskontroll. Alle positive og negative virkninger av narkotiske stoffer må bli allment tiljengelige, og inkluderes i rusmiddelutdanningen i skolen. Informasjonen må være objektiv og ikke vinklet i noen som helst retning, Ola Nordmann er da voksen nok til å kunne ta sine egne valg!
Vi har selv rett til å bestemme over våre egne liv!
Jeg vil komme tilbake med mer. Dette er toppen av isberget.
http://www.forskning.no/Artikler/2007/mars/1174652830.51
Her følger også noen linker til dokumentarer jeg anbefaler personer som er interessert i objektiv rusmiddelinformasjon å ta en titt på. Dokumentarer:
http://video.google.com/videoplay?docid=-1564288654365150131&q=ecstacy+rising
http://video.google.com/videoplay?docid=-5472332679367311144&q=grass+woody
"The War On Drugs"
http://www.tv-links.co.uk/show.do/1/1919
Bl
Tror jeg med sikkerhet kan fastslå at dette fenomenet er noe de aller flese av oss har opplevd. Men for dere heldige, dog muligens kjedelige, mennesker som ikke aner hva i allverden jeg rabler om så kan jeg.. Nei pokker nå glemte jeg av hva jeg skulle si.. Jaja, det var uansett ikke poenget.
Altså blålørdag. Kjennetegnes best ved at man våkner så alt for brått en lørdags morgen/formiddag/ettermiddag/kveld etter fredagsfylla, av en blære med 38atm trykk, gjerne etter å ha drømt om urinering langt i forveien. Øya slår opp, boxern er på vranga, håret på halv-tretten, ryggen er blodig av kloremerker, og det er gruvearbeid i indre regioner av kraniet. De fire H’ene kommer kjapt inn i tankegangen: Hvor er jeg?! Hva er klokka?! Hvordan kommer jeg meg hjem?! Og Hvem i hælvete er det der?!
Men før du i det hele tatt finner svaret på noen av de fire H’ene slår fysikkens lover ned, hardt og brutalt! Du må pisse, nå! Du starter bevegelsen; venstre fot plantes i gulvet, overkroppen rulles mot sengekanten, venstre arm plantes i madrassen, og høyre arm.. sitter faen meg fast under "hvem-nå-enn-det-der-er! Herregud mann! Du har gjort det igjenn!
La meg spore av et lite sekund her, og ta meg tid til å forklare en viktig forskjell mellom Norsk og Amerikansk kultur:
I norge har vi det ganske greit. Man drar ut, drikker seg dritings, finner ei jente med en sammenfallende interesse i sengegymnastikk, drar hjem, sengegymnstikerer, sovner, våkner, utveksler et høflig "jeg må dra nå, men det var koselig, vi snakkes"(som seff betyr: hyggelig å pule, ha et fint liv..) og overnattende part er ute av huset før tolv. Enkelt!
Man skulle jo tro at denne sansen for fornuft var universellt gjeldende i alle siviliserte land, og da spesielt i USA som hevder å være, sitat: The grrrrrrreatest country in the wooorld! sitat slutt. Riiiiiiight, sånn er det ikke…
Her er ståa nemlig ganske så anderledes. Starten på kvelden fortoner seg dog ganske likt. Faktisk er alt helt likt frem til rett etter man har våknet. Noenganger tilogmed enklere, det er bare å hinte frem med at man er Europeer så sklir dem rett av barkrakken og inn i taxien, så den delen er ganske grei. Men deretter, herre! Sa noen kultursjokk? Her snakker vi ikke enkle regler som: "Kom deg ut, jeg driver da ikke en Bed&Breakfeast!" Her skal det både koses og frokosteres, snakkes og diskuteres tidspunkt for neste date(!?).
Dette blir ofte for mye for et enkelt nord-norsk sinn og resulterer i akutt panikk og medfølgende fylleangst. Derfor blir jeg alltid med min medsammensvorne gymnasist hjem og ikke motsatt. Man må holde sine fluktveier åpne(dette ble smertelig erfart i en annen historie jeg ikke har særlig lyst til å gå nærmere inn på).
Så, med dette som grunnlag går vi videre. Du sitter altså i saksa. Blæra har erklært jihad mot all logisk tenking, og konsekvensene som følger er fatale valg.
La meg understreke at all denne prosseseringen av informasjon skjer på en brøkdel av et sekund, noe som oftest fører til at armen bare blir røsket avgårde i samme retning som kroppen. Med hyppige, ugunstige, påfølgende konsekvenser. Heldigvis krever ikke klimaet her nede særlig grundig påkledning, så man slipper å lete lenge etter alle plaggene. Alt blir hurtig, dog ikke alltid korrekt, påslengt. Og jakten på toalettet er i gang.
Først når man finner denne indre helligdom i en hver boligenhet begynner tankeaktiviteten å overstige brødristernivå. Her må det kokes opp unnskyldninger! Men erfaring tilsier at uansett faen hvor mye man funderer og planlegger forskjellige scenarioer ender det alltid opp på samme neandertalske vis. "Øh, jeg, må hjem å eh, male bikkja" hvorpå den påfølgende reaksjon fra den kvinnelige motpart(som seff har våknet av et voldsomt rykk under nakken, etterfulgt av bråk som følge av en sjanglende primat på panikkfylt leting etter sanitetsfasiliteter) ofte ikke utelukker stor fare for diverse målrettede prosjektiler av ymse form i kurvebane rettet mot deg.
Men moroa er ikke over, åneidu! Er man heldig våkner man i det miste på campus, men så var det denne forbanna Murphy og hans jævla gode lovforslag, så det kan man oftest(uhyggelig bokstavelig talt) se langt etter. Alt er større i USA pleier folk å si. Og det er jo forsåvidt sant, ihvertfall større enn Norge. Så når man våkner "på andre siden av byen" her i området er det som regel ikke bare å slenge seg inn i en taxi så er man hjemme en halvtime senere. Taxiene her tar nemlig ikke kredittkort, og da hele bakgrunnen for historien er fredagsfylla, trenger jeg vel neppe å nevne hvor kontantene har tatt veien.
Da bærer det ut på eventyr igjenn, på jakt etter en minibank. Og bare så det er sagt så kan du banne på at i løpet av den perioden du tryner rundt på gata på leting etter gullgruva så begynner det å regne. Det regner ikke så lenge av gangen her, men når det regner, så kommer det like mye på ti minutter som på tre uker i Norge. Digg..
Så når du endelig kommer deg hjem er klokka gjerne seks om ettermiddagen, du er bakfull som en russisk krabbefisker, gjennomvåt og generelt døden nær. Med andre ord klar for voerspiel, det er da lørdag!
Bånnski!
En tanke i natten..
Jeg skuler lett forbi gardinene. Natten har lagt sitt matte slør over horisonten. På toppen av haugen ses siluettene av trærne tydelig gjennom det gyldne måneskinnet.
Det er kaldt ute. Snøen krever fortsatt herredømme over jorden, selv om selve frosten har måttet slippe taket. Likevel er den der ute, den venter. Venter på en mulighet, en mulighet til å la sitt iskalde vesen dominere vinternatten atter en gang. Den er tolmodig.
Det er så mange ting å tenke på. Som hvorfor fuglene synger så vakkert om våren. Hvorfor rosens skjønnhet svinner hen og dør etter sin gullalder om sommeren. Og hvorfor høstens fyrverkeri av farger år etter år lar seg begrave av vinterens evighvite kappe.
Men likevel er det ikke det jeg undres over. Jeg har bare én tanke i hodet. Én tanke. Den opptar meg dag og natt. Den slipper ikke taket og jeg ser med bunnløs frykt på hver eneste time uten svar:
Hvorfor i faen finnes ikke Smurf i løsvekt?
